Daglig leder har erstatningsansvar for tap selskapets medkontrahenter lider

I en ny dom fra Høyesterett konstaterer domstolen at daglig leder har et ansvar for at selskapet han leder har gode nok regnskaps- og rapporteringsrutiner. Høyesterett sier også at det også er andre grunnlag som kan føre til erstatningsansvar for daglig leder.

I denne saken var det prinsipielle spørsmålet for Høyesterett om daglig leder har en erstatningssanksjonert plikt til å varsle sine underleverandører om selskapets sviktende økonomi før selskapet objektivt sett har blitt insolvent, og før plikten til å begjære oppbud har inntrådt.

Dommen fra Høyesterett ble avsagt i desember 2017. (HR-2017-2375-A)

I korte trekk handlet saken om dette: En underleverandør til et skipsverft organisert som aksjeselskap hadde levert og installert utstyr på kreditt frem til verftet gikk konkurs. Underleverandøren reiste erstatningskrav mot verftets daglige leder, jf. aksjeloven § 17-1. Høyesterett uttalte at det følger av det alminnelige ulovfestede kravet om aktsomhet og lojalitet mellom kontraktsparter at et insolvent selskap som mottar nye leveranser på kreditt, forventes å gjøre medkontrahenten oppmerksom på det, dersom det har inntrådt en svikt i selskapets økonomi som innebærer at det ikke regner med å kunne gjøre opp for de nye leveransene ved forfall. Det personlige ansvaret for ledelsen etter aksjeloven § 17-1 rekker imidlertid ikke nødvendigvis like langt som den kontraktsrettslige varslingsplikten for selskapet. Høyesterett kom allikevel til at daglig leder var erstatningsansvarlig. Det ble lagt avgjørende vekt på at han ikke hadde oppfylt sin plikt etter aksjeloven § 6-14 til å sørge for tilfredsstillende regnskaps- og rapporteringsrutiner. Disse forsømmelsene satte ham og den øvrige ledelsen ute av stand til å forvalte selskapets interesser på en forsvarlig måte, og til å ivareta hensynet til selskapets kreditorer i forbindelse med insolvensen. (sitat fra sammendraget i dommen)

Denne dommen viser at det er klart at det er daglig leders ansvar å passe på at det er gode nok regnskaps- og rapporteringsrutiner i selskapet han leder. Dersom det ikke er det, kan han bli erstatningsansvarlig for det tap selskapets underleverandører lider ved en senere konkurs. Det er altså et strengt og formalistisk ledelsesansvar i Norge.

Høyesterett sier også noe mer i denne dommen. De gir uttrykk for at det også kan være andre momenter som kan føre til ansvar for daglig leder. Ledelsen i et aksjeselskap har et ansvar for sine medkontrahenter dersom det har økonomiske utfordringer. Dette ansvaret er bygget på en lojalitetsplikt i kontraktsforhold. De stiller opp tre momenter som kan tale for et slikt ansvar dersom underleverandører ikke varsles:

  1. Det første handler om ledelsens behov å kunne jobbe med å løse problemene uten å bli tvunget til å skremme bort alle kunder og leverandører med et varsel. Høyesterett skriver at ledelsen bør ha «et visst strategisk arbeidsrom».
  2. Det andre handler om insolvens-spørsmålet. Høyesterett skisserer at det normalt ikke er aktuelt med personlig ansvar så lenge ledelsen på et «forsvarlig avklart grunnlag» bygget på at selskapet var solvent.
  3. Det tredje handler om sannsynligheten for konkurs. Høyesterett skriver at opplysningsplikt «ikke bør inntre» selv om selskapet er insolvent dersom det er et «realistisk håp om å redde selskapet» fra konkurs, og selskapets ledelse «lojalt» jobber med dette for øyet. Selskapet må dessuten kaste kortene innen rimelig tid, dersom redningsoperasjonen ikke lenger synes realistisk.

Disse momentene gir daglig leder noen «knagger» for hvilke hensyn som må tas i et selskap med dårlig økonomi. Videre viser saken også viktigheten av at selskapene tegner ansvarsforsikring som beskytter daglig leder og styret mot krav fra selskapets medkontrahenter og kreditorer.